Spedalskelandsby og kanin

Nå er det siste innspurt for regntiden. Om en måned kan vi pakke vekk paraplyene og begynne å tørke støv heller. Som vestlending har jeg alltid likt regntiden best, men jeg må innrømme at tørketiden har sine fordeler. Særlig når man er litt lat og ikke henger opp vått barnetøy med en gang. I tørketiden tørker det selv om det ligger i en klump, mens i regntiden blir det surt etter 1,5 minutt og lukten slipper bare etter 5 vask og en natt i eddikvann.

Foubarka

I går var Eline og Gunnar med på utflukt til spedalskebyen Foubarka 2 timer nord for her vi bor. Landsbyen ble bygget av NMS for 70 år siden og hadde på det meste 300 pasienter. I dag er det 11 familier igjen som får hjelp til mat og husly, og senteret tar ikke inn nye beboere. Lepra er ikke utryddet i Kamerun, men de som blir eller er spedalske i dag får behandling der de bor og samles ikke lenger i klinikker som Foubarka. De som bor her nå er ferdigbehandlet for sin lepra, men på grunn av handikap og behov for medisinsk oppfølging er det bestemt at de skal få fortsette å bo på dette senteret livet ut.

Les mer om besøket på NMS sine nettsider.

Det ble en humpete tur. Selv om det er bevilget midler til å fikse veien og arbeidet allerede er stemplet som utført er det ikke gjort noe vedlikehold på mange år. Vi var litt spente på hvor mange vi kom til å være når vi kom hjem siden en av passasjerene var gravid i åttende måned, men ungen ble heldigvis ikke ristet helt ut av henne. Nesten fremme i Mbe møtte vi en lang kø med busser og lastebiler. To lastebiler blokkerte veien, men grøftekanten var heldigvis stor nok til at en personbil kunne kjøre forbi. På veien tilbake på ettermiddagen var køen enda lenger, men da kom militærpolitiet med en pick-up full av stein som ivrige busspassasjerer lempet i grøfta for å utbedre den provisoriske veien not til at bussene deres kunne kjøre på den. 

Matutdeling på Foubarka.

Gunnar inspiserer solcellene på Foubarka. 5 Panel forsyner alle husene.

Rester av norske misjonærer: Dette fant vi i medisinskapet i Foubarka.

Nytt familiemedlem

For noen uker siden fikk Gunnar plassert en liten kanin på skrivebordet sitt så vi bestemte oss for å begeistre ungene. Nabo Laila var noget bekymret for hvor lenge den kom til å være i live som kjæledyr for en ettåring, men vi tok sjangsen og så langt har den overlevd ihvertfall. Gunnar lurte på om vi kanskje heller burde spise den enn å la Martin leke med den, men med ørlitegrann veiledning skal han nok klare å ikke behandle den som en kosebamse man bare kan kaste rundt på. 

Janna er fornøyd som matmor.